Norge følger store deler av EUs regler gjennom EØS, men står fortsatt utenfor rommet når beslutningene tas. For fagbevegelsen bør det være et stadig sterkere argument for medlemskap: Skal vi forme framtidens arbeidsliv, må vi sitte ved bordet – ikke vente på gangen.
Gjennom EØS-avtalen deltar vi i det europeiske markedet, følger store deler av EUs regelverk og samarbeider med europeiske land om arbeidsliv, klima, handel og sikkerhet. Likevel står vi utenfor når beslutningene tas. For norsk fagbevegelse bør dette være et stadig viktigere argument for norsk EU-medlemskap.
For oss i arbeiderbevegelsen er det først og fremst fokus på arbeidstakernes hverdag. Et europeisk arbeidsliv betyr at lønn, arbeidsvilkår og rettigheter ikke kan ses isolert innenfor landegrensene lengre. Arbeidskraften beveger seg over grensene, og det gjør også bedriftene. Da trenger vi felles regler som sikrer at konkurranse ikke skjer gjennom dårligere lønns- og arbeidsvilkår.
EU har de siste årene styrket arbeidstakerrettighetene på flere områder. Regler om blant annet minstelønn, arbeidsvilkår, foreldrepermisjon og plattformarbeid viser at europeisk samarbeid kan trekke arbeidslivet i en mer sosial retning. For norsk fagbevegelse er det viktig å være med når slike regler utformes – ikke bare diskutere hvordan vi skal tilpasse oss dem etterpå.
Gjennom EØS-avtalen drar vi som nasjon stor nytte av det indre markedet. Norske bedrifter får tilgang til et enormt europeisk marked, samtidig som norske arbeidstakere får mulighet til å jobbe og bo i andre europeiske land. Men dagens ordning innebærer også et demokratisk paradoks: Vi påvirkes sterkt av beslutninger i EU uten å ha stemmerett i EUs lovgivende organer. Når vi blir sittende som lobbyister på gangen, istedenfor å være med å aktivt påvirke den sosiale retningen, har vi ikke så mye vi skulle sagt.
Medlemskap vil ikke løse alle problemer. EU er heller ingen garanti mot sosial dumping, ulikhet eller svekkede faglige rettigheter. Tvert imot må fagbevegelsen være en tydelig motkraft også i EU og norske fagforeninger da vil kunne påvirke beslutningene direkte – sammen med fagbevegelsen i resten av Europa.
Det er særlig viktig i møte med utfordringene vi står overfor i fremtiden. Grønn omstilling, digitalisering, kunstig intelligens og endringer i arbeidsmarkedet kjenner ingen landegrenser. Ei heller krig. Skal arbeidstakerne få en sterk stemme i denne utviklingen, trenger vi internasjonalt samarbeid. Et norsk EU-medlemskap vil derfor gi fagbevegelsen flere arenaer for å bygge allianser og påvirke Europas arbeidslivspolitikk inn til EU-kommisjonen og gjennom arbeidet i EU-parlamentet.
Historisk har den norske fagbevegelsen kjempet for at arbeidstakere skal ha makt over sin egen arbeidshverdag. Den kampen stopper ikke ved Svinesund. Når økonomien blir mer europeisk og internasjonal, må også fagbevegelsen ha de verktøyene folket trenger.
EU-medlemskap handler derfor ikke bare om marked, handel eller geopolitikk. Det handler også om hvem som skal sitte rundt bordet når framtidens arbeidsliv formes. For fagbevegelsen burde derfor svaret være klart: Vi bør være med – og bruke plassen vår til å kjempe for et tryggere, mer rettferdig og mer solidarisk arbeidsliv i hele Europa. Ikke bare i Norge.