Fiskeriet blir trolig det viktigste spørsmålet dersom Island gjenopptar medlemskapsforhandlingene med EU. På ja-siden er optimismen økende. Nye signaler fra EU-kommisjonen tolkes som tegn på at Island kan oppnå en skreddersydd løsning som sikrer fortsatt kontroll over landets fiskeressurser.

Målet er ikke å gi fra seg fisken til Brussel. Målet er å bruke Islands sterke forhandlingsposisjon til å få en varig særordning som kombinerer EU-medlemskap med islandsk styring av fiskeriet.

Det finnes ennå ingen ferdig avtale. Men EUs fiskerikommissær Costas Kadis har bekreftet at det finnes rom for fleksibilitet, og at særordninger kan bli en del av forhandlingene.

For islandske EU-tilhengere er konklusjonen enkel: Når EU åpner døren, bør Island gå inn og undersøke hvor god avtale landet kan få.

En egen islandsk forvaltningssone

Et av de tydeligste målene er å få farvannene rundt Island definert som en egen fiskeriforvaltningssone.

I en slik sone skal islandske myndigheter fortsatt kunne fordele kvotene for lokale fiskebestander. Det gjelder særlig torsk, hyse og uer, som hovedsakelig befinner seg innenfor Islands økonomiske sone.

En egen forvaltningssone var også en del av Islands posisjon under de tidligere medlemskapsforhandlingene. Islendingene mener de har gode argumenter. Fiskeriet har langt større betydning for Islands økonomi, bosetting og nasjonale identitet enn det har i de fleste EU-land.

Island er dessuten i en geografisk særstilling. Landets økonomiske sone grenser ikke direkte til eksisterende EU-farvann, og andre medlemsland har liten historisk fangst av de viktigste lokale bestandene rundt Island.

Ja-siden mener derfor at en egen forvaltningssone både er praktisk gjennomførbar og mulig å forene med EUs fiskeripolitikk.

Historiske rettigheter kan sikre islandske kvoter

EUs fiskeripolitikk bygger på prinsippet om «relativ stabilitet». Det betyr at medlemslandene får faste andeler av fiskekvotene, blant annet på grunnlag av historisk fangst.

Dette kan bli et av Islands sterkeste kort.

Islandske fartøy har gjennom generasjoner stått for nesten hele fangsten av de lokale bestandene rundt landet. Andre EU-land kan ikke vise til en tilsvarende fangsthistorie. Når Islands andeler skal fastsettes i en medlemsavtale, mener optimistene derfor at landet kan oppnå en svært høy andel av kvotene.

Når en nasjonal andel først er forhandlet fram og innarbeidet i systemet, kan den ikke uten videre overføres til andre medlemsland.

Island kan dermed få sine historiske fiskerettigheter anerkjent og beskyttet innenfor EU-systemet. I stedet for å miste kvotene kan landet få dem forankret i en medlemsavtale.

Ingen automatisk adgang for utenlandske trålere

Motstandere av EU-medlemskap advarer ofte mot at utenlandske trålere vil strømme inn i islandske farvann. Ja-siden mener dette gir et misvisende bilde av hvordan EUs kvotesystem fungerer.

EUs fiskeripolitikk har et prinsipp om lik adgang til medlemslandenes farvann utenfor kystsonen på 12 nautiske mil. Adgang til et havområde gir imidlertid ikke i seg selv rett til å fiske. Et fartøy må også ha kvote for den aktuelle bestanden.

Dersom spanske, franske eller andre europeiske fartøy ikke får tildelt kvoter for lokale bestander rundt Island, har de heller ingen fisk å hente der.

Islands historiske fangst gir landet et sterkt grunnlag for å beholde de lokale kvotene. Derfor mener ja-siden at EU-medlemskap ikke automatisk vil åpne islandske fiskefelt for utenlandske trålere.

Island kan fortsatt fordele sine egne kvoter

Når et EU-land har fått sin nasjonale andel av en fiskebestand, bestemmer landet i stor grad selv hvordan kvoten skal fordeles mellom egne fartøy og selskaper.

Island kan derfor beholde ansvaret for hvem som får fiske på den islandske kvoten.

Landet bruker i dag et system med omsettelige fiskekvoter. Flere EU-land har lignende ordninger, og systemet er ikke i seg selv uforenlig med EUs fiskeripolitikk.

For islandske EU-tilhengere er dette et viktig poeng: EU vil ikke sitte i Brussel og dele ut islandske kvoter direkte til enkelte fartøy. Fordelingen av Islands nasjonale kvoter kan fortsatt foretas av islandske myndigheter etter islandske regler.

Vil beskytte fiskeriet mot utenlandske oppkjøp

Kontrollen over fiskeressursene handler ikke bare om fartøy og kvoter. Den handler også om hvem som eier fiskeriselskapene.

I dag kan utenlandske investorer som hovedregel ikke eie mer enn 25 prosent av et islandsk fiskeriselskap. Begrensningen skal forhindre at den reelle kontrollen over islandske fiskekvoter flyttes ut av landet.

Sammenslutningen av islandske fiskeriselskaper (SFS) mener denne beskyttelsen må videreføres ved et eventuelt EU-medlemskap. Organisasjonen ønsker at den islandske eierskapskontrollen skal sikres i selve medlemsavtalen.

Et slikt unntak må forhandles fram. Ja-siden mener likevel at Island har en sterk begrunnelse: Fiskeressursene er definert som det islandske folkets felles eiendom, og næringen har avgjørende betydning for mange lokalsamfunn.

Målet er klart: Europeisk samarbeid skal ikke føre til at islandske kvoter kjøpes opp og kontrolleres fra utlandet.

Vandrende bestander må fortsatt forhandles

Det er enklere å argumentere for islandsk kontroll over lokale bestander enn over fisk som vandrer mellom flere lands havområder.

Makrell, kolmule og norsk vårgytende sild beveger seg mellom sonene til Island, Norge, EU, Storbritannia og Færøyene. Fordelingen av disse bestandene må derfor fortsatt avgjøres gjennom internasjonale forhandlinger.

Slike forhandlinger foregår allerede. Island står også i dag overfor EU som en stor og samordnet part.

Som EU-medlem vil Island i stedet kunne delta når unionens forhandlingsposisjon blir utformet. Det kan gi Island en fordel Norge ikke har: Islendingene vil sitte på innsiden og påvirke EUs standpunkt før forhandlingene begynner, mens Norge fortsatt må møte en ferdig samordnet europeisk blokk utenfra.

Island vil være bundet av den felles posisjonen EU til slutt vedtar. Optimistene mener likevel at det er bedre å påvirke beslutningene fra innsiden enn å møte dem først når de allerede er tatt.

EU trenger også Island

Forhandlinger handler ikke bare om hva Island ønsker fra EU. EU har også interesser i å få Island nærmere.

Arktis har fått større strategisk betydning. Russlands krig mot Ukraina, usikkerheten rundt amerikansk utenrikspolitikk og oppmerksomheten om Grønland har gjort Nord-Atlanteren viktigere for Europa.

Island har store havområder, verdifulle fiskeressurser og en strategisk plassering mellom Europa og Nord-Amerika. Landet er allerede med i EØS og Schengen og har innført en stor del av EUs regelverk.

Island møter derfor ikke EU som et hvilket som helst søkerland. Landet er allerede tett integrert og kan bruke sin geopolitiske og økonomiske betydning til å kreve løsninger tilpasset islandske forhold.

EUs utvidelseskommissær Marta Kos har understreket at ingen medlemskapsprosesser er like. Hun har også vist til at EU kjenner fiskeriets betydning for Islands økonomi og nasjonale identitet.

EU åpner for fleksibilitet

EUs fiskerikommissær Costas Kadis har sagt at det definitivt finnes rom for fleksibilitet. På spørsmål om Island kan få unntak fra fiskeripolitikken, svarte han at dette kan inngå i forhandlingene.

Han mener også at det er mulig å finne løsninger på vanskelige spørsmål, blant annet fordelingen av bestander som deles mellom flere land.

Islands næringsminister Hanna Katrín Fridriksson mener varige særordninger er mulige. Hun viser til at andre medlemsland har oppnådd egne løsninger på områder de betrakter som grunnleggende nasjonale interesser.

Det er nettopp slike signaler som gir næring til optimismen. EU har ikke lovet Island alt landet ønsker, men unionen har heller ikke avvist de islandske kravene.

Dette mener ja-siden at Island kan oppnå

De islandske optimistene ser for seg en avtale med flere gjensidig forsterkende deler:

  • En egen fiskeriforvaltningssone rundt Island.
  • En svært høy og fast islandsk andel av lokale fiskebestander.
  • Fortsatt islandsk fordeling av landets nasjonale kvoter.
  • Ingen automatisk fiskerett for andre EU-lands fartøy.
  • Varig beskyttelse mot utenlandsk kontroll over islandske fiskeriselskaper.
  • Islandsk innflytelse over EUs forhandlingsposisjon om vandrende bestander.
  • Bedre og mer forutsigbar adgang for islandske fiskeprodukter til det europeiske markedet.

Island sikter høyere enn Norge gjorde i 1994

Mye av det den islandske ja-siden håper å oppnå, har et tydelig norsk forbilde.

I medlemskapsavtalen fra 1994 fikk Norge fastlagt sine historiske kvoteandeler etter prinsippet om relativ stabilitet. Fisket innenfor 12 nautiske mil skulle være forbeholdt norske fiskere, og norske myndigheter skulle fortsatt fordele landets nasjonale kvoter. Norge fikk også tollfri adgang til EU-markedet for fisk og fiskeprodukter.

Norge beholdt midlertidig myndigheten til å fastsette totalkvoter og føre fiskeriforhandlinger med Russland nord for 62. breddegrad. Denne myndigheten skulle imidlertid overføres til EU etter 30. juni 1998. Avtalen forutsatte at det norske forvaltningsregimet skulle danne grunnlag for EUs videre forvaltning i området.

Island sikter høyere på to avgjørende områder. Landet ønsker en varig islandsk forvaltningssone, ikke bare en overgangsordning. Det ønsker også permanent beskyttelse mot at utenlandske eiere overtar kontrollen over islandske fiskeriselskaper og kvoter.

Norge fikk bare beholde nasjonalitetskravene for eierskap i fiskeflåten i en overgangsperiode på tre år. Deretter skulle restriksjonene mot såkalt kvotehopping oppheves.

Får Island gjennomslag for en permanent forvaltningssone og fortsatt begrensning av utenlandsk eierskap, vil landet derfor ha oppnådd en vesentlig sterkere avtale enn Norge gjorde i 1994.

EU har endret fiskeripolitikken siden 1994

EU er heller ikke den samme fiskeriunionen som Norge forhandlet med for over 30 år siden. Den felles fiskeripolitikken er blitt reformert i 2002 og 2013.

Reformene har ikke gitt medlemslandene full nasjonal råderett, men de har flyttet politikken i en retning som kan gjøre en islandsk særordning lettere å utforme.

For det første har EU innført sterkere regionalisering. Medlemslandene kan samarbeide innenfor egne havområder og foreslå regler som er tilpasset lokale bestander og fiskerier. Formålet er å gjøre de tekniske reglene bedre egnet til forholdene i hvert enkelt havområde.

Dette gir Island et konkret argument for at farvannene rundt landet bør behandles som et eget forvaltningsområde.

For det andre står prinsippet om relativ stabilitet fortsatt fast. Nasjonale kvoteandeler bygger på historiske fiskemønstre, og medlemslandene fordeler selv sine kvoter mellom egne fartøy. Islands lange og dominerende fangsthistorie rundt øya kan derfor gi landet svært sterke nasjonale andeler.

For det tredje har EU videreført beskyttelsen av kystsonen. Medlemslandene kan begrense fisket innenfor 12 nautiske mil til fartøy som tradisjonelt har fisket fra nærliggende havner. Ordningen er nå forlenget til utgangen av 2032. EU begrunner dette både med vern av sårbare kystområder og økonomisk trygghet for det lokale kystfisket.

For det fjerde legger dagens fiskeripolitikk større vekt på vitenskapelige råd, langsiktig bærekraft og flerårige forvaltningsplaner. Dette ligger nærmere Islands egen argumentasjon om en kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning enn situasjonen gjorde i 1994.

Utviklingen betyr ikke at EU uten videre vil godta full islandsk kontroll. Særlig kravet om permanent begrensning av utenlandsk eierskap kan bli vanskelig. Men regionaliseringen, beskyttelsen av kystsonen og videreføringen av historiske kvoteandeler gir Island flere byggesteiner å forhandle med enn Norge hadde i 1994.

Island bør prøve muligheten

Får Island gjennomslag for disse målene, vil landet ha oppnådd noe mange lenge har hevdet er umulig: adgang til det europeiske fellesskapet uten å gi slipp på den reelle kontrollen over fiskeressursene.

Mye av grunnlaget fantes allerede i Norges medlemskapsavtale fra 1994. Siden den gang har EU åpnet for mer regional forvaltning, videreført beskyttelsen av kystsonene og beholdt historiske kvoteandeler som et bærende prinsipp.

Island ber derfor ikke EU om å begynne med blanke ark. Landet vil bygge videre på ordninger som allerede finnes – og bruke sin sterke posisjon i Nord-Atlanteren til å gå lenger enn Norge klarte i 1994.

EU har åpnet døren. Nå mener optimistene at Island må gå inn og finne ut hvor langt unionen faktisk er villig til å strekke seg. Først når en konkret avtale ligger på bordet, kan islendingene avgjøre om resultatet er godt nok.

Referanser