Det er konklusjonen fra utredningen Regjeringens EØS-utvalg, ledet av Line
Eldring trakk fra april 2024. I hvert fall om man tar utgangspunkt i det som var
og er formålet med EØS-avtalen, nemlig «å styrke handelen og vårt økonomiske
samarbeid med europeiske land.»

Om vi nå skal ha en ny debatt om vårt forhold til EU-samarbeidet, bør denne
utredningen være et godt grunnlag å føre diskusjonen på.

Utredningen vurderer også Sveits sine avtaler med EU, Storbritannias brexit-
avtale og handelsavtalen Canada har, og konkluderer: «Alle de tre
tilknytningsformene skiller seg fra EØS-avtalen på flere avgjørende punkter.
Ingen av disse avtalene gir samme tilgang til det indre marked som det EØS-
avtalen gjør.»

Det ble en høyst begrenset debatt da utredning kom, men den bør ikke gå i
glemmeboka. Slik det skjedde med den mer omfattende utredningen fra 2012 –
Innenfor og utenfor.

Men i håp om en oppfrisking, er min utfordring til partier og krefter i
fagbevegelsen som er motstander av medlemskap og vil at vi går ut av EØS:
Hvorfor vil de svekke norsk eksportnæringers tilgang til vårt viktigste
eksportmarked? EØS-avtalen gjør jo eksportmarkedet – EUs indre marked – til
et hjemmemarked.

Og til Senterpartiet spesielt: Er de ikke bekymret for landbruket i eventuelle
forhandling om en handelsavtale med EU? Da vi forhandlet den nye
handelsavtalen med Storbritannia, var Bondelaget veldig bekymret for at vi
skulle gi britene for stor markedsadgang av landbruksprodukter for å få en god
avtale for vår fiskeeksport. De ba oss i Arbeiderpartiet «å beskytte EØS-
avtalen»!

EØS-avtalen beskytter nemlig landbruket mot et slikt krysspress.
Forhandlingene om økt handel med landbruksprodukter, er ikke koplet opp mot
bedre markedsadgang for fisk eller andre temaer. Det er uforståelig at ikke
Bondelaget og Senterpartiet er EØS-avtalens fremste forsvarere.
Utredningen peker på en viktig utvikling i EU-samarbeidet som jo tilsier at
medlemskap er enda bedre enn EØS, fordi det gir oss stemmerett: «Mens EU-
samarbeidet tidligere handlet mest om å utvikle et velfungerende marked
mellom medlemstatene, handler det nå stadig mer om hvordan EU som
fellesskap skal håndtere de nye bekymringene og forsvare medlemsstatenes